Flying Legends 2014 – a pilot`s perspective

Tekst: Gunnar Arnekleiv

Flying Legends airshow –  warbird entusiastenes mekka hvor man finner den største samlingen av flygende WW II fly noe sted i Europa. Duxford airfield med historie helt tilbake fra 1918, bygget av tyske krigsfanger etter første verdenskrig. Det var her Douglas Bader etablerte ”Big Wing” som skulle møte de store tyske flystyrkene under ”The Battle og Britain”. Dakota Norway vår Douglas C-53D-DO som fløy i 8`th Army air force under andre verdenskrig og som nok en gang har fått muligheten til å delta i flygeoppvisningen. En Gudbrandsdøl – her er min beretning fra FL14. Planleggingen av deltagelse på FL14 starter i februar med avtaler og tilbud om godtgjørelse i form av drivstoff og forlegning av crew. ”The participation commitee” jobber med flyprogrammet og ser hva de har behov for og plass til i de tre timene med intens oppvisningsflygning som skal trekke publikum de to dagene i den andre helga i juli. Tidlig i mai kommer mailen fra Jane Larcombe, en myndig dame, som er airshow organizer og styrer det hele med hard hånd. “Dear Gunnar. Hope you are all well! It is with great pleasure that I can tell you that the FL participation committee has confirmed your participation at Flying Legends 2014. I am delighted to attach the Flying Legends documentation requests and information on how to apply for both the CAA Exemption to fly in UK airspace and the CAA Foreign Registered Aircraft Permit.” Vedlagt ligger en endeløs rekke med dokumentasjon som skal fylles ut, returneres og godkjennes. I tillegg må vi søke hvert enkelt land vi skal overfly siden vår C-53D ikke har et felleseuropeisk luftdyktighetsbevis. Vi må også tolldeklarere crew og alle medlemmene som er med på turen på forhånd da Duxford airfield ikke er en tollplass og en mellomlanding på en tollplass vil koste oss dyrt. Jeg skal fly sammen med Morten Andreassen som har fløyet oppvisningene på Duxford for Dakota Norway de siste årene. Oppvisningen til Dakota Norway har blitt en fast og kjærkommen del av den spektakulære flygeoppvisningen under Flying Legends. Jeg ordner med papirene med Fighter Collection, UK CAA, DFT og Immigration authorities. Morten tar seg av operativ flygeplan og ATC flygeplan. Fredag morgen 11. juli møtes vi i hangaren kl 0730. Planlagt avgang er kl 0900 og vi fyller opp med olje, takser over til vestsiden og fyller opp med drivstoff. Medlemmene står forventningsfulle oppe ved terminalen og tar bilder når vi kommer taksende. Turen er planlagt fra Torp rett sørover til Hirtshals, Aalborg, Karup og med mellomlanding for etterfylling av drivstoff i Esbjerg. Fra Esbjerg går turen videre sørover forbi Sylt mot Helgoland og De Kooy (nordøst spissen av Nederland) hvor vi setter kursen mot sørvest og krysser kanalen for å få landkjenning ved Clacton VOR for så å fly vest-nordvest til Duxford. Planlagt flygetid er i overkant av 5 timer. Passasjerene er raskt på plass og vi starter opp takser ut på bane 36 på Torp. Vi setter take-off power 45 inches og maks RPM og den gamle dama ruller sakte av gårde på maks avgangsvekt med sine 11 430 kg. Halen kommer sakte opp og vi roterer på 92 knop, akselererer og tar opp hjula før vi svinger sørover. Vi starter turen med godt mot. Vi har 15 knop medvind, strålende flyvær til den engelske kanal hvor det er en del tåke, men meteorologene har meldt at tåka i kanalen og i UK skal klarne opp utover dagen.Navigasjon går lekende lett med hjelp av Ipad med moving map og Mortens flightplan og vi lander på Esbjerg etter 1 time og 45 minutter flyging. Vi tanker opp og konstaterer på met briefing at tåka fortsatt ikke er lettet i UK, men at de melder oppklarning. På Esbjerg må vi dytte flyet bakover fra drivstoffanlegget og man får bruk for noen gode gamle kommandorop fra befalsskolen. Ordren ”last opp” lyder over tarmac og få minutter etterpå takser vi ut og setter kursen sørover. Vi flyr sørover over Sylt en gammel tysk flybase og restene av Hitlers Atlanterhavsvoll ligger delvis slukt av havet på strendene. Vi passerer Helgoland og forlater kysten av Nederland ved De Kooy. 15 minutters flyging ut i kanalen ser vi mer og mer til tåka som ofte ligger i den engelske kanal. Vi planlegger å fly VFR on top da det ikke er noe skylag over tåkelaget som strekker seg opp til 3000 fot til å begynne med. Vi starter å innehente vær fra UK og håper på at tåkelaget har begynt å sprekke opp over land i UK. Den ene rapporten etter den andre er nedslående med tett tåke og flere plasser starter å melde at det ikke vil bli noen oppklarning denne dagen. Vi må ta en avgjørelse og ser at vi ikke vil komme gjennom noe skylag i UK. Vi snur og returnerer til De Kooy hvor vi lander. De Kooy er flyplass som i hovedsak betjenes av helikoptre som flyr ut til oljeinstallasjoner i Nordsjøen. Rullebanen er 1200 meter med asfalt. Vi tanker opp for flyging videre til Duxford og ser at de tar nesten 26 kroner literen for 100LL  på De Kooy, nesten det dobbelte av hva de koster hjemme i Norge. På De Kooy går de nærmeste timene med til å følge med på utviklingen av været i UK. Det skyfrie været på De Kooy erstattes av tåke og deretter et skikkelig tordenvær med skybrudd. Ingen positive utsikter i UK heller utover Hans Jørgen Danielsen, vår tidligere flyger, som rapporterer fra puben ”The Eagle” at her borte er det kjempebra. Kontrollspørsmålet fra Morten om han har vært ute av puben i det siste besvares negativt og vi går tilbake til å stole på METAR på Cambridge. Til slutt må vi ta beslutningen om å oppgi dagens forsøk på å nå Duxford. Vi får hjelp av lufthavnbetjeningen til å booke hotellrom og drosjer til alle 23 sjeler om bord. Alle medlemmene tar det med bemerkelsesverdig godt humør og den negative meldingen jeg gir dem dreies raskt over på at de har god mat og godt øl i Nederland. Vi sjekker inn og bestiller matbokser til alle som er med slik at vi kan komme oss av gårde tidligst mulig neste morgen. Målet er å nå briefing på Duxford så vi får fly oppvisning på lørdag. Værmeldingen er bra, men kan vi stole på oppklarningen som er meldt på lørdag , men som har slått feil på fredagen. Lørdag morgen starter vi med ny frisk og fyller på noen ekstra liter med det dyrebare Nederlandske drivstoffet. Etter nok litt dytting av fly lyder ordren ”Einstappen” og vi takser ut. Det er varmt og 1200 meter runway krever 48 inches take off power for å komme i lufta. Planen er å klatre over tåka å fly VFR på top til Duxford hvor det er meldt at tåka skal brekke opp fra vest. Det er ingen skyer over tåkelaget og vi danser på et teppe av hvit dun i 4000 fot over kanalen. Når vi kommer til Duxford ligger tåka fortsatt tett og vi legger oss i holding over Duxford, mens vi ser at tåka brekker opp i vest. Duxford tower svarer vårt oppkall med; ”Welcome, we are sending up a weather observation aircraft to establish the cloud base”. Mens vi holder over Duxford ser jeg gjennom et hull en gul Tiger Moth som sirkler over Duxford. Vi flyr litt vestover og finner et hull som går ned i under tåkelaget og flyr inn og lander på Duxford. Etter en rask sjekk av pass setter vi ivrig kursen for briefing rommet. Vi ankommer briefing kort tid etter at den har startet. Her er det mange kjente fjes og mye erfaring med gamle fly samlet. Til venstre som alltid sitter sjefen sjøl, Stephen Grey, innehaveren av Fighter Collection og hans sønn Nick Grey som skal ta over samlingen. Ved siden av dem sitter Steve Hinton som driver Fighter rebuilders og det kjente museumet Planes of Fame i California. Sammen med Steve sitter hans sønn Stevo som er den yngste vinner av unlimitied class i Reno air races. Etter velkomst av ”The boss” med time check hvor man synkroniserer klokkene, info fra Jeanne Frasier airshow koordinator og værbriefing er tiden kommet for Pete Kynsey som er chief pilot ved The Fighter Collection. Han legger frem displayprogrammet. Opplegget er enkelt på papiret. Statisk utstilling frem til kl 1400. Deretter non-stop oppvisning i tre timer til kl 1700. Pete legger frem en detaljert plan med avgangstidspunkt og landingstidspunkt for alle elementer samt hva som utløser avgang, display og landing. Dakota Norway – take off after last pass of the Constellation, hold north, you will hold together with RnHF Sea Fury and Gladiator, run in when Hawk calls last pas, continue display until I call last pas when the Balbo is ready for departure. Det som er spesielt ved Flying Legends er at stevnet styres kun av tid og rekkefølgen på de enkelte display. Dette krever at alle gjør det de skal til rett tid og i rett rekkefølge, men frigjør samtidig mye kapasitet og trafikk på radioen som vil trekke mye av oppmerksomheten bort fra der å fly flymaskinene. Dakota Norway har sin faste plass med sin oppvising i tiden som brukes til å stable den store Balbo formation klar for avgang og før ”The Joker” som flyr soloprogram mens Balbo formation kommer i orden for sine overflygninger. Vi flyr til Spitfire elementene er på plass da ”Spiten” med sin oljekjøler plassert bak understellsleggene raskt blir overopphetet når de står på bakken og jeg husker da Thore Virik ba om ”a last pas” for noen år tilbake og vi raskt fikk klar melding ”Negativ – the Spitfires are boiling”. Etter briefing er det tid for en matbit, klargjøring av flyet, treffe gamle kjente og nyte showet. Det er relativt mange fly som ikke har kommet frem og gleden er desto større fra arrangørens side at vi klarte å komme oss frem i tide. Vi møter ved flyet i god tid. Morten briefer sin plan og vi går gjennom våre oppgaver og hva som utløser hvilke handlinger. Vi starter opp og minner oss selv på at vi må huske å ta inn flaggene før vi tar av. Det glemte et crew for noen år siden og fikk en pose med restene av det norske flagget og Union Jack høytidlig overlevert på briefing neste dag. Vi tar av og klatrer mot nord hvor vi etablerer oss i holding og får raskt besøk av Chris Gotke fra RnHF ( Royal Navy Historic Flight) med Sea fury T20. Gotke skal bare en kort måned etterpå buklande det samme flyet på et stevne i UK med motorhavari på den imponerende Bristol Centaurus motoren. Vår tid er kommet og Morten setter opp for første forbiflygning. Vi flyr på METEO (Maximum Except Take Off) power. Min oppgave er å holde utkikk og passe på motorene samt airspeed slik at vi ikke overskrider Vne (maks hastighet). Når vi nærmer oss ”redline” trekker vi av litt på motorkraften og øker den tilbake ti METEO når vi trekker opp eller legger over i en krengning. Morten styrer flyet i rolige overganger med relativt høy krengning, men hele tiden lav g-belastning. Oppvisningen har blitt et fast innslag og mange av tilskuerne synes det er flott å se manøvreringen av Dakotaen med dens karakteristiske silhuett. På kvelden er det felles middag med alle pilotene og mange gamle historier og skrøner fortelles. Eskil Amdal som er på ferie i England har kommet opp og han skal ta min plass på søndag og fly sammen med Morten. Søndagen flyr Morten og Eskil og det er artig å stå blant publikum å høre de kommentere det fantastiske flyet. Mandag morgen er det flott flyvær og medlemmene stiller opp presis under kyndig veiledning av Tore Hansen. Turen tilbake krever litt VFR on top over kanalen, men med planlagt landing på Esbjerg for å etterfylle drivestoff før vi flyr hjem til Torp. Den gamle dama parkeres i hangaren etter en aktiv helg med ca 12 timer flyging. Vi reiser fornøyde hjem og håper at vi også neste år kan sette kursen til Duxford og FL15.