LN-WND, fra Finland til Norge

Av: Arne Karlsen Nedrelien

I BEGYNNELSEN AV 80 årene var det mange entusiaster rundt om i verden som restaurerte gamle fly fra krigens dager, og fikk disse registrert som veteranfly.

Veteranfly hadde vi allerede i Norge, men det var mindre fly som fløy på vanlig registrering.

Sammen med Thore Virik fra Sandefjord hadde jeg vært i Harlingen, Texas og opplevd flystevnet til Confederate Air Force, som består av alt gammelt fra andre verdens krig som kan fly.

Den inspirasjon vi her fikk var nok en begynnelse til det som heter Warbirds of Norway, og som vi sammen med en del andre stiftet på denne tiden.

Vi hadde allerede faste planer om å skaffe en Harvard T-6 til Norge, men når vi så hvordan en i USA tok vare på og fløy de gamle flyene ble tanken vekket, om også å få en DC-3 til Norge.

De DC-3,ene som var for salg på denne tiden var ikke i den stand som vi ønsket, og det ble ikke noe før Det Finske Flyvåpnet, Ilmavoimat, skulle selge sine DC-3,ere.

I begynnelsen av oktober 84, mens vi satt på Gardermoen og ventet på Amerikaflyet som igjen skulle bringe oss til Texas, skrev vi under et tilbud til finnene på to fly.

På nyåret fikk vi beskjed om at vi kunne få kjøpe begge flyene, og det tok ikke mange dagene før turen gikk til Finland for å inspisere disse, og vi ble ikke skuffet de var kort sakt praktfulle.

Det som fremkom var at vårt bud ikke lå høyest, men som de sa så ville de gjerne selge flyene til oss nordmenn.

NÅR DET NÆRMET SEG EN REALITET var det ingen sparepenger lett tilgjengelig, så det ble som vanelig å ta turen til Kreditkassen Tønsberg, som ga uttrykk for at de ikke riktig forstod hva vi skulle med de gamle flyene, men pengene kunne vi få låne.

For å få flyene til Norge måtte vi ha tillatelse fra norsk luftfartsmyndighet og det var blankt avvist, fordi flyene hadde ikke sivile luftdyktighetsbevis.  KAR AIR et finsk flyselskap og verksted hadde lovet å ta vare på flyene inntil vi kunne fly dem til Norge, for det var jo vinter med snø og kulde. De hjalp oss også med å oversette all dokumentasjon fra finsk til engelsk.

Nå kom en venn til hjelp, nemlig en engelskmann som vi tidligere hadde besøkt angående veteranfly.  Dersom han fikk kjøpe den en DC-3,en for det vi hadde betalt for den, skulle han hjelpe oss. Han sørget for å få flyene registrert i England senere i USA.

Det ble ordnet med sertifisert tekniker fra USA som godkjente flyene og ga dem US registrering, videre ordnet han flyger med US. sertifikat, noe vi ikke hadde. Så ble vår DC-3 Dakota bygget som 42-68823, den 30. mai 1985 med kjennemerke N59NA, fløyet til Torp.

Innen flyging går ryktene ofte med lydens hastighet, og som vanelig får sannheten sine nødvendige justeringer, for at det hele skal bli verdt å fortelle.

Fra høyere hold skal det ha blitt sakt at vi hadde flyttet vårt fly ulovlig til Norge, mens sannheten nok var en annen og fullt legal.

DET SKULLE TA 16 MÅNEDER fra vi kjøpte flyene til vi fikk registrert vår Dakota, lengre tid en det tok Douglas å konstruere og bygge den første DC-3.

Under denne tiden ble det mange turer til Finland for å skaffe dokumentasjon på flyenes tilstand, for det som vi fikk fra finnene var militært og ikke sivilt. Utover våren 86 ble saken

takket være en godt bekjent Ole M. Rambeck i juridisk avdeling, løftet til et høyere forvaltningsnivå og ting begynte å skje. Inspektør Per Tinglum som i sin ungdom fikk teknisk sertifikat på DC-3, var Luftfartsverkets representant i mange år. Han kunne dette flyet inn og ut og viste en meget stor interesse for det vi hadde satt i gang.

I ettertid kan man si at det ikke var så lett for luftfartsmyndigheten å sertifisere militært materiell som veteranfly, da de ikke hadde prosedyrer eller bestemmelser for dette. I tillegg til å få registrert vår Dakota som veteranfly, har vi vel også ploget litt mark for dem som kom etter oss.

I 1970 KJØPTE BROR MIN Einar og jeg en firemotors Skymaster som vi satte inn i flyging av fersk fisk fra Nord Norge til Europa, senere hjelpeflyging i Bangla Desh. Under denne tiden ble det mange bekjentskaper som senere kom godt med, både i Luftfartsverket og hos Fred Olsens Flyselskap (FOF) m.fl.

FOF påtok seg å være teknisk ansvarlig uten vederlag, og hjalp til med få Dakotaen sertifisert, noe som fant sted 16. juni 1986 med kjennetegn LN-WND. (LN=Norge, W=warbirds N= norway, D= Dakota)

Ved registreringen i 86 bestemte Luftfartsverket at Dakota,en kun skulle betale registrerings avgift for laveste vekstklasse, likeledes at man under flystevner på statens flyplasser skulle få lande gratis. Dette skulle være Luftfartsverkets bidrag til Dakota,ens historie.

Når Dakota,en var registrert ble den gitt til Stiftelsen Dakota Norway som da ble etablert, og fra denne dag var det stiftelsen som eide og hadde ansvaret for flyet. Navnet kom nærmest av seg selv.

Formålet er kort og godt å holde LN-WND luftdyktig og flygende så lenge det er mulig. Når den ikke kan flyges lenger skal den settes på museum, slik at de som kommer etter oss kan se en Dakota.

Teknisk og operativt underlag var godkjent av Luftfartsverket, likeledes hvem som skulle få være med å fly på spleis, nemlig Dakota,ens venner.

Alt vedlikehold og flyging skulle baseres på sertifikatkompetanse, videre så ble LN-WND registrert som experiment/privat.

ØKONOMISKE  PROBLEMER FIKK VI I 1990 da renten nærmet seg 19 %, og det på denne tiden ikke ble gitt ved dørene. Det var ikke nok med det, midt i sesongen ble høyderoret blåst i stykker av en jet-maskin som takset forbi med stor motorkraft. Stiftelsen hadde ikke andre kreditorer en Kreditkassen og 10 kausjonister som sammen stilte opp og reddet Dakota,en.

Nå var det igjen FOF og Jon Sundby som stilte opp og fikk Dakota,en reparert, slik at den ble brukbar igjen.

Mot miten av 90-årene gikk det mot bedre tider, men da stod vi overfor en stor jobb som måtte gjøres på vingene i henhold til fabrikantens bestemmelse, noe som ble utført i Coventry i England.

Vi hadde samlet sammen en god del penger, og så fikk vi 500.000,- fra Norsk Kulturråd, noe som vi syntes var storartet. Å få en slik anerkjennelse for det vi drev på med ga oss inspirasjon, men det er på det rene at det også forplikter.

I DAG HAR STIFTELSEN INGEN GJELD, kausjonistene har fått sine penger tilbake og i tillegg er det noen kroner i banken. Å holde et stort fly og da et gammelt i særdeleshet koster mye penger og arbeide, slik at god økonomi kommer godt med.

Det som har gjort dette mulig, er en enestående arbeidsinnsats av noen kvinner og menn gjennom 25 år, uten annet for øyet en å holde Dakota,en i flygbar god stand.

Av våre store hjelpere i tillegg til de som er nevnt, er Stokke kommune som lar stiftelsen leie hangaren på Torp. Som motytelse er hangaren satt i ordentlig stand og er gjenstand for løpende solid vedlikehold. Som Stokkegutt er det betryggende å vite at Dakota,en ”bor” i Stokke.

Sandefjord Lufthavn hvor stiftelsen har sitt sete, yter et stort bidrag ved å la stiftelsen slippe landingsavgifter på Torp.

Luftforsvaret lot oss vinterlagre Dakota,en i mange år på Lista uten kostnad osv.

Uten alle disse bidragene hadde man ikke kommet i nærheten av det mulige og i historien som er under arbeide, vil man i detalj beregne og fortelle om dette.

Vår Dakota er godt dokumentert for den tiden den har vært i Norge. Alt arbeid som er utført på flyet er beskrevet både hva det dreier seg om, og hvem som har utført arbeidet. Det samme gjelder hvor hver flytur som er fløyet og hvem som besetningen har bestått av. På samme måte er det notert hvem som har hatt ansvaret for det daglig vedlikehold. Her er det nok Jon Helge Mathiassen ”Mattis” som har flest signaturer, en mangeårig god venn av Dakota,en, helt fra begynnelsen, som dessverre ikke er bland oss mer.

Fra Dakota,en kom til Norge for 25 år siden, har den fløyet 2620 turer og 1526 timer, tilsammen har den 39206 timer i luften. Dette er under havparten av det en annen Dakota har fløyet, så vi har ennå mye å gå på.

Når man i dag besøker ”Dakota Terminal Torp” er det gratis parkering, vaffel og kaffe til gammel pris, med fin utsikt over Sandefjord Lufthavn, fra ”Gratishaugen” Alt dette mens Vera Lynn i bakgrunn nynner; We`ll Meet Again (fra 1942). Sakt med andre ord så virker dette gammeldags, men kan hende dette er noe du også lengter etter.

Nå etter 25 år, må det være tillatt å stille spørsmål, om Dakota Norway, i tillegg til det rent historiske har fått en betydelig sosial funksjon i samfunnet, i så fall har alt arbeid og bidrag ikke vært forgjeves.

HAR DU LYST HAR DU LOV til en flytur med en gammel Dakota, som deltok i krigshandlingene under andre verdenskrig for å befri oss. 75 år etter at den ble konstruert, 68 år etter at den ble til og 25 år etter at den kom til Norge.

Del med dine venner!Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInShare on Google+Pin on PinterestShare on RedditEmail this to someonePrint this page