Kristian har vært en krumtapp i Stiftelsen og miljøet rundt flyet de siste 20 årene. Vi bruker ordet krumtapp bevisst her, for det er en vesentlig teknisk del i et maskineri, og en mer sentral personlighet enn Kristian vet vi at vi må lete lenger etter. Hvis vi i de hele tatt vil finne hans like.
Med solid teknisk erfaring fra bil og båt, kom han til Torp og ga seg i kast med de tekniske utfordringene på det gamle flyet rundt 1990, etter å ha vært med på restaureringen av hvalbåten ”Southern Actor”, et arbeid hvor Kristian også hadde satt sine spor.
Han viste seg straks som en dyktig og arbeidsom medspiller for de flyteknikerne som var sertifisert til å skru på et fly. Kristian hadde fingre og nese for problemløsninger selv om det krevde tid og tålmodighet. Han kunne nok telle år hvis vi skulle regne på alle hans timer i hangaren, og før det – under åpen himmel i all slags vær når noe skulle ordnes. Hans tekniske innsikt, erfaring og evne til ryddig organisering av arbeidsoppgavene, har i vesentlig grad bidratt til at flyet fra 1942 fremstår i bedre og bedre teknisk stand for hvert år. Han må tilskrives en betydelig del av æren for at den norske DC-3-maskinen nå driftes teknisk og økonomisk på et nivå som mange i det europeiske veteranflymiljøet misunner den norske stiftelsen.
Sto en langtur på programmet for stiftelsens medlemmer, tok Kristian natta til hjelp hvis det var et teknisk problem. Når oppglødde reisende forventningsfullt møtte på Torp til avreise, gned Kristian de siste oljeflekkene av nevene, og kunne trøtt, men tilfreds slå fast at ”nå går ho som ei klokke”.
Arbeidsom og effektiv er ord som brukes om ham i gjengen, en krets hvor det er blitt stille og trist etter budskapet vi fikk forrige fredag. For stillheten preges også av at humørsprederen med sitt lure glimt i øyet og treffsikre replikker ikke skal med på neste tur.
Han følte Dakotaen på pulsen, satt på observatørsetet bak skipperen når et vedlikehold var avsluttet og flyet skulle prøveflys, og fulgte med på magnetsjekk, på trykk og temperatur-visninger, verdier han hadde i hodet, og visste hva skulle vise.
Etter at han ble syk i fjor høst, har han helt til det siste vært i ”hangar`n”. Det var nok en slags terapi mot sykdommen som plaget ham og tappet ham for krefter, å komme opp i miljøet for en prat og kanskje en kaffekopp, hvis det smakte ham blant all medisineringen.
Vi tror han hadde stor glede av å jobbe med flyet og at han trivdes i miljøet. Han var selv en viktig bidragsyter til at miljøet rundt Dakotaen ble nettopp det det er.
Vår medfølelse går nå til kona Anne, barn, svigerbarn og barnebarn som må gå veien videre uten Kristian. Og samtidig takk dem inderlige for all den tid de har latt ham bruke på Torp, og ellers høyt og lavt hvor den aldrende flymaskinen er blitt holdt på vingene av en sann entusiast.
I dyp takknemlighet
Gunnar Arnekleiv,
Styreleder, Stiftelsen Dakota Norway