I SITT ESS: Alltid med et smil om munnen rundt Dakotaen. FOTO: Martin Nilsen
Et uventet dødsfall og et smertelig tap for oss i Dakota Norway som vet at Jørn følte seg hjemme og vel her.
Som yngstemann av syv søsken, dro han til sjøs i ung alder. Etter verneplikt i Marinen, tok han maskinistutdannelse og seilte noen år som maskininist.
Med denne faglige bakgrunn og med tekniske ferdigheter kom han tidlig med i den harde kjerne som siden 1986 har holdt Norges eldste passasjerfly på vingene.
Formålet vårt er som kjent kun ett, å holde flyet fra 1942 flygedyktig. Jørn Gude er blant de få som virkelig har ytt sin skjerv for at dette har vært mulig.
Vi har kjent ham som mannen med smilet på lur – en arbeidsglad humørspreder der han med Dakota-capsen bak-frem og oljefila i baklomma, gjerne med en sigarstump i munnviken så sant ikke flybensin har vært innen antennelig rekkevidde, var våkent tilstede ved klargjøring for avgang.
Og som tålmodig ventet på sommervarm asfalt eller i isende kaldt høstregn til maskinen var tilbake etter en medlemsflyging over Vestfold.
Han leide flyet for en tur for alle sine venner slik at de av dem som måtte være uvitende om opplevelsen av å fly med en virkelig veteran, skulle få erfare det.
Jørn var også oppglødd tilstede for å ta imot etter hjemkomst fra lengre turer til inn- og utland han selv ikke hadde vært med på. Og han minnes med takknemmlighet ikke minst fordi han aldri sa nei til de skitne jobbene som ofte inntreffer rundt historisk gamle stempelmotorer og deres uslukkelige oljetørst.
Jørn var en gavmild og omtenksom livsnyter som satte pris på god mat og drikke, og han unnlot selv aldri å understreke hvilke gyldne tider vaffel- og pølseboden ved Dakota-terminalen gikk i møte de dagene han var tilstede på Torp og kunne bidra til økt omsetning.
Fra egen lomme bladde han opp de tusenlappene som skulle til da han forærte stiftelsen en hjertestarter til bruk ombord i sesongen 2013. For dette fikk han styrets hedersutmerkelse ved årsmøtet i 2014.
Han etterlater seg en stor vennekrets som sender sine medfølende tanker til hans familie, og som lenge vil savne hans rungende latter rundt de gode replikker.
Baard Løken,
leder,
Stiftelsen Dakota Norway